avtaleregulering av aksjonærers innsats i selskapet

Ifølge aksjeloven er aksjonærenes eneste forpliktelse å betale inn aksjekapitalen og å velge et styre. Deretter kan de lene seg tilbake og overlate alt til styret og ansatt ledelse. I de fleste selskaper bidrar imidlertid eierne på forskjellig vis aktivt i utviklingen og driften. Da er lovens standard helt uegnet.

Artikkelen er tidligere publilsert på E24

_DSC4507.jpg

Dersom det er flere eiere er det behov for en avtale som fastslår hva den enkelte skal bidra med og på hvilke vilkår. Spørsmålet er hva aksjonæravtalen bør inneholde.

Vi kan skille mellom fire hovedtyper av innsats fra aksjonæren:

1. Kapital, herunder aksjeinnskudd, lån til selskapet eller pant/garantier slik at selskapet får kreditt av tredjepart.

2. Arbeid. I mange selskaper er forutsetningen at aksjonæren skal bidra med sin fulle arbeidskapasitet. Det er typisk tilfellet i selskaper innen liberale yrker som revisjon, eiendomsmegling- og konsulenttjenester.

I andre tilfeller er arbeidsinnsatsen mer ad hoc-preget eller resultatorientert. Et eksempel er idrettsutøveren som har gitt selskapet rett til å selge sportsklær brandet med hennes navn, der hun er forpliktet til stille opp for markedsføring av klesmerket.

Et annet eksempel er den erfarne forretningsmannen som har fått aksjer for å sitte som aktiv styreleder i selskapet, og som skal trå ekstra til ved behov. 

3. Teknologi og annen kompetanse. Særlig i IT-bransjen er det vanlig at etablerte foretak går inn som aksjonær i oppstartsselskaper, og der forutsetningen er at førstnevnte skal bidra med teknologi eller annen kompetanse. Dessuten kan en velrenommert aksjonær bidra til å markedsføre selskapet mot kunder og potensielle investorer.

4. Kundeaksjonærer. Noen ganger vil viktige kunder gå inn som aksjonær i selskapet. Et eksempel er at en matvarekjede kjøper seg inn i en fabrikant av produkter som selges i kjeden.   

Et oppstartsselskap kan ende som en suksess, fiasko eller et eller annet i mellom. Selv om det går bra er det sjelden at virksomheten blir nøyaktig det aksjonærene hadde tenkt. Mål, strategier og motivasjon endres normalt underveis.

Et vanlig dilemma når aksjonæravtalen forfattes er at man på den ene siden ønsker juridisk sikkerhet for at aksjonærene yter som forutsatt; på den annen side må ikke forpliktelsene bli så rigide at de blir en tvangstrøye for selskapet når omstendighetene endrer seg. Det tilsier at aksjonæravtalen ikke bør baseres på en detaljert forretningsplan, siden den normalt vil endres.

Et bedre alternativ er at veien blir til mens selskapet vandrer, men at det lages mekanismer for hvordan uenighet skal håndteres mest mulig konstruktivt.

De fire hovedformene for aksjonærbidrag har sine særegne problemer.

Det finnes eksempler på selskaper som har gått konkurs fordi en utpressende aksjonær har blokkert rekapitalisering.

De fleste oppstartsselskaper vil trenge påfyll av kapital etter hvert. Ingen oppegående investor vil imidlertid godta en ubegrenset forhåndsforpliktelse til å åpne lommeboka. Det vanlige er at kapitalinnskudd er noe aksjonærene skal ta stilling til når behovet oppstår. Etter aksjeloven krever emisjon to tredjedels flertall. Det kan gi enkeltaksjonærer en vetorett som gir mulighet for å tiltvinge seg særfordeler.

Det finnes eksempler på selskaper som har gått konkurs fordi en utpressende aksjonær har blokkert rekapitalisering. Derfor bør det avtales at de som vil investere, kan vedta nødvendig emisjon som utvanner aksjonærer som ikke deltar. En vidtgående utvanningsrett kan imidlertid gi kapitalsterke investorer urimelig mulighet til å skvise ut en gründer uten kontanter.

Dersom en aksjonær ikke lenger er motivert til å arbeide for selskapet, har det som oftest liten hensikt å prøve å tvinge ham. En bedre løsning er normalt at aksjonæren løses ut. Vederlaget aksjonæren får, bør da avhenge av om aksjonæren kan klandres for at han yter svakt eller slutter.

I tilfeller der aksjonæren jobber fulltid for selskapet er en løsning at aksjonæren må gi fra seg aksjene for lite eller intet dersom han slutter i løpet av en bindingstid. Alternativt kan innsatsplikten knyttes til et visst resultat, f.eks. at en ingeniør skal utvikle en ny type solcelle som faktisk fungerer. Hvis aksjonærenes arbeidsplikt er svært omfattende, kan det imidlertid være en fare for at skattemyndighetene skjærer igjennom og klassifiserer eventuell aksjegevinst som fordel vunnet ved arbeid, noe som utløser arbeidsgiveravgift og lønnsbeskatning.

Når det gjelder aksjonærers bidrag i form av teknologi eller annen kompetanse er et avgjørende poeng å sikre at selskapet faktisk får tilgang.

Fra selskapets og aksjonærfellesskapets ståsted er det strategisk uheldig å gjøre seg avhengig av software som tilhører en aksjonær uten først å ha skaffet tilstrekkelig lisens til å bruke den; da har programvareeieren fått posisjon til å diktere betingelsene.

Øvrige investorer bør også vurdere faren for at en aksjonær i samme bransje kan etterligne selskapets forretningskonsept uten avtale eller vederlag. 

Eirik Vinje Portrait.png
Eirik Vinje
ev@gmco.no

Dessuten er det viktig at selskapet har tilstrekkelig handlingsrom til å anvende konkurrerende teknologi dersom aksjonærens løsninger ikke viser seg optimale.

Faren for interessekonflikter i disse tilfellene tilsier at det avtales exit-løsninger slik at en av partene tar over selskapet dersom samarbeidet havarerer.

Faren for rollekonflikter er vel så stor der aksjonær er selskapets kunde, og der hensikten er at kunden gjennom eierskapet skal kommittere seg til kjøp av selskapets produkter. Som eksempel kan vi tenke oss at Norgesgruppen har kjøpt 30 % av en pølsemakerbedrift.

Begge parter har interesse av størst mulig salgsinntekter, men for kjeden vil selvsagt det optimale være å kjøpe pølsene billig og heller ta ut avansen i forhandlerleddet der de har 100 % eierandel. Fra pølsemakerbedriftens side vil bredest mulig distribusjon være ønskelig, altså at pølsene også selges hos Coop og Reitan, mens Norgesgruppen normalt vil ha interesse av eksklusivitet. Ved et slikt samarbeid er det selvsagt avgjørende med grundig regulering av aksjonærens eventuelle rett og plikt til kjøp av selskapets produkter.

En vanlig erfaring fra aksjonærerkonflikter er at striden kunne vært unngått med en gjennomtenkt avtale i bunnen.

Aksjonærens forpliktelser bør selvsagt avtalefestes når vedkommende går inn i selskapet. Ofte er oppstartsfasen preget av optimisme der potensielle problemer overses. Det er alltid større eller mindre latente interessekonflikter mellom aksjonærene, og risikoen for konflikt er større jo mer forskjellige aksjonærenes roller er. Ofte vegrer partene seg for å diskutere slikt for å ikke ødelegge samarbeids- og investeringslysten. En vanlig erfaring fra aksjonærerkonflikter er at striden kunne vært unngått med en gjennomtenkt avtale i bunnen. Dessuten kunne nok mange av de mest bortkastede prosjektene vært skrotet uten kostbar realisering om partene hadde brukt litt tid og fantasi på å forestille seg sannsynlige scenarier.