Høyesteretts dom i Røeggensaken
– stor ståhei for ingenting?

Sist fredag avsa Høyesterett i storkammer dom i den såkalte Røeggensaken. Det har vært knyttet store forventninger til avgjørelsen, først og fremst på grunn av dens potensielle betydning for andre som har investert og tapt i sammensatte investeringsprodukter.

Også publisert på Aftenposten.no 

_DSC3572.jpg

Til sammen er det solgt 150 000 slike produktpakker i det norske markedet, og mange småinvestorer har tapt relativt store beløp. Finansklagenemda har satt 2 000 saker på vent og en rekke søksmål for underinstansene har vært stanset i påvente av dommen.

Da Røeggen endelig vant i Høyesterett hentet avisene frem krigstypene og kursen på DNB-aksjen sank tydelig.

Spørsmålet er imidlertid om viraken omkring dommen strengt tatt er stor ståhei for ingenting. I hvert fall er det stor ståhei for svært lite. Røeggensaken er definitivt den mest ubetydelige plenums- eller storkammersak i Høyesterett siden denne prosessformen ble innført i 1927.

Avgjørelsen er selvsagt en seier for Røeggen. Og den vil nok også kunne være førende for kunder som har kjøpt akkurat de samme produktene som ham – DNBs aksjeindeksobligasjoner Global og Sektor med lånefinansiering.

Det er imidlertid tvilsomt om Forbrukerrådet som partshjelper, oppnådde den rettslige avklaringen de håpet på for de mange millioner kroner som ble nedlagt i saken. Røeggen og Forbrukerrådet vant nemlig ikke frem på sine prinsipale grunnlag. Høyesterett kom ikke til at produktene  i seg selv var ulovlige.

Saken ble avgjort på basis av en for jurister kjent og kjær skjønnsmessig vurdering av hvorvidt det var rimelig å opprettholde investeringsavtalen hensett til partenes stilling og bankens konkrete informasjon til kunden. 

Noe forenklet var Høyesteretts konklusjon at Røeggen var den uerfarne part og DNB den profesjonelle og at DNB dermed burde ha tydeliggjort for kunden hvilken risiko for tap han stod overfor. Høyesteretts avgjørelse bygger på en konkret rettslig vurdering av bankens opplysningsplikt.

Dersom banken hadde gitt den informasjonen den skulle antok Høyesterett at Røeggen ikke ville ha foretatt investeringen. Høyesterett la særlig vekt på at kunden etter bankens anbefaling hadde finansiert kjøpet av obligasjonen gjennom å ta opp et lån på 500 000 kr. Og Røeggens erstatning på 230 000 kr besto i det han hadde tapt i rentebetaling på å låne penger til en obligasjon som aldri ga avkastning.

Høyesteretts konkrete, skjønnsmessige vurdering har begrenset betydning i andre saker – hver sak må vurderes for seg. 

Investors erfaring i det enkelte tilfelle og hvordan bankens rådgivere konkret informerte vedkommende investor vil være avgjørende. I tillegg kommer vilkåret om at den konkrete investor ikke ville ha investert dersom korrekt tilstrekkelig informasjon hadde blitt gitt. Hvorvidt det anbefales å lånefinansiere investeringen vil være et sentralt moment.

På flere måter kan faktisk Røeggensaken anses som relativt bankvennlig. Bankene har blitt kritisert for å blande rollene som kundens finansielle rådgiver og selger av egne produkter. I denne saken var det den lokale banksjefen som tok initiativ til møte med Røeggen for å overtale ham til å kjøpe produktet. Høyesterett synes å akseptere at banken inntar en rendyrket, aktiv selgerrolle, så lenge den informasjon banken gir er korrekt og tilstrekkelig utfyllende. Bankkunder har altså ikke noen rettslig beskyttet forventning at banken skal opptre som nøytral rådgiver fokusert på kundens behov.

Den sentrale rettsendring de siste 13 årene knyttet til de investeringsprodukter saken gjaldt er Finanstilsynets rundskriv fra 2004 hvor det ble stilt nærmere krav til bankenes opplysningsplikt ved salg av sammensatte produkter og senere ved den såkalte informasjonspliktforskriften av 2006. 

I 2000, da Røeggen gjorde sine investeringer, eksisterte altså ikke disse forskriftene, og de var derfor ikke anvendelige på saken. Det samme vil gjelde for Finansklagenemdas og domstolenes behandling av saker som gjelder investeringer før det nye regelverket trådte i kraft.

Det er viktig å fremheve at Høyesterett i to andre saker i løpet av 2012 har avsagt dommer i favør av banker om salg av lignende produkter. Høyesterett henviser til disse dommene i Røeggensaken, det er dermed på det rene at de fortsatt er uttrykk for gjeldende rett.

I Longviksaken (Rt 2012 s. 355) ga Høyesteretts flertall Storebrand Bank medhold selv om banken ikke hadde gitt kundene konkret informasjon om tapsrisiko, men kun generelle standardforbehold. Dommer Endresen dissenterte og uttalte at "det kombinerte produkt er etter mitt syn en kunstig konstruksjon hvis eneste rasjonale er å legge til rette for en markedsføringsstrategi som ikke har et reelt fundament". Han kan altså tolkes dithen at avtaletypen som sådan er ugyldig. Men hans standpunkt ble nedstemt.

I en avgjørelse fra desember 2012 (Rt 2012 s. 1926) kom en samlet Høyesterett til at Fokus Bank ikke var ansvarlig for villedende informasjon knyttet til salg av et komplisert finansielt instrument knyttet opp til amerikanske pantelån, noe som viste seg fatalt etter at subprimekrisen rammet det amerikanske finansmarkedet.

Verdt å merke seg er at Høyesterett fant at det ikke hadde betydning at banken hadde oppgitt at sannsynligheten for avkastning på instrumentet i intervallet mellom 6,23% og 24,83% per år var 95% sikkert, mens det korrekte tallet var 67% sjanse for avkastning i dette intervallet.
 

 

HenrikGarmann v2.jpg
Henrik Garmann
hg@gmco.no
Eirik Vinje lite Portrait.png
Eirik Vinje
ev@gmco.no

Etter tre saker i Høyesterett i løpet av et år er altså status 2 seire til bankene og 1 til forbrukerne. Bortsett fra at Høyesterett kommer til at strukturerte produkter i utgangspunktet er en lovlig avtaleform er det ingen prinsipielle avklaringer i sakene. Det dreier seg om konkrete vurderinger av bankenes informasjon. 

Oppsummert er det ikke rart Finansklagenemnda avlyste påskeferien og vi vil anta at begeistringen var forholdsvis dempet også hos Forbrukerrådet. I hvert fall etter at man hadde lest Høyesteretts premisser i ro og mak.

I tillegg til Røeggen kan vi i advokatstanden juble siden vi nå har fått Høyesteretts dom på at hver enkelt av et tusentalls saker må underlegges konkret vurdering.

For Norges store antall uprofesjonelle investorer er Høyesteretts klare budskap gjennom tre saker at domstolene ikke tar på seg rollen som deres barnevakt.

Investeringer i aksje- og obligasjonsmarkedet medfører per definisjon risiko, spesielt gjelder det lånefinansiert investering. Kunden må selv vurdere produktet og tilhørende risiko. Bare ved kvalifisert feilaktig eller på annen måte villedende informasjon fra banken, kan sistnevnte holdes ansvarlig. Det er uheldig om forbrukere forledes til å tro noe annet gjennom medienes omtale av Røeggensaken.