Når bør man forlike en rettssak?

De aller fleste tvistesaker i Norge avgjøres ved forlik. Til tross for de enorme verdiene det disponeres over i slike forliksavtaler, benyttes det her til lands i bemerkelsesverdig liten grad analytiske verktøy for hvordan man priser et forlik; dvs. finner balansepunktet for når en avtale er mer gunstig enn å la domstolen avgjøre saken.

_DSC4507.jpg

Det vanlige er at partene og deres advokater gjennom magefølelse finner frem til en felles løsning. Spørsmålet er om man kan finne frem til et mer objektivt og presist beslutningsgrunnlag.

Et sentralt avgjørelseskriterium vil selvsagt være prosessrisikoen, altså sjansen for at parten helt eller delvis taper saken. I denne risikoen inngår mange mer eller mindre ukjente faktorer: Hva vitner vil si i retten, uklare rettsregler og dommerens personlige vurdering av saken. En forsvarlig risikobedømmelse må derfor i de fleste tilfeller operere med store feilmarginer.

Jeg tror mange advokater er enige med meg i at å vurdere prosessrisiko overfor klienten er en av de vanskeligste oppgavene i yrket.

Selv om man korrekt anslår saken for svært god, for eksempel en vinnersjanse på 80 %, utgjør 20 % tap mange saker i løpet av en karriere.

Ved tap vil klienten lett klandre advokaten for saksutfallet og kanskje mistenke denne for å ha latt sine egne interesser styre rådgivningen.

Det ville imidlertid være feil å overdrive prosessrisikoen for å unngå ubehaget ved slik misnøye; klienten har faktisk krav på advokatens realistiske vurdering av saken. For egen del pleier jeg å tilstrebe mest mulig realistiske forventninger om saksresultatet ved å trekke klienten aktivt inn i risikovurderingen.

Har man fastsatt prosessrisikoen, er et naturlig utgangspunkt at verdien av et forlik er produktet av prosessrisikoen og tvistesummen. Er kravet i saken på ti million kroner og prosessrisikoen er 80 %, er altså minsteprisen på et forlik 8 millioner. I tillegg må man ta i betraktning sjansen for saksomkostningsansvar, slik at prisen blir litt lavere, anslagsvis 7,8 millioner.

En slik vurdering blir imidlertid altfor for enkel; det er en rekke andre ulemper og fordeler ved en rettssak som må tas i betraktning.

En ofte grovt undervurdert kostnad ved en rettsprosess er at den mange ganger stjeler enormt med tid og oppmerksomhet hos partene. 

Det har slått meg at selv i bagatellsaker vil ofte ellers rasjonelle og oppegående klienter kunne bli helt oppslukt av saken. Årsaken til det er antagelig psykologiske mekanismer som prioriterer fokus på pågående mellommenneskelige konflikter fremfor andre oppgaver som egentlig kan være vel så viktige. Dette kan medføre at en bedriftsleder bruker helt uforholdsmessig mye ressurser på å krangle om en gammel kontrakt i retten, når han eller hun kunne tjent bedriften sin langt bedre ved arbeide frem nye lukrative kontrakter.

En rettsprosess vil også kunne være ødeleggende for videre samarbeid med motparten. 

For det første vil selve rettsprosessen kunne være opprivende. Moteordet dialog har ikke slått an i rettssalen, her er det alltid konfrontasjon som gjelder. 

For det annet vil en fellende dom etter omstendighetene kunne oppleves som ydmykende for den tapende part; normalt et dårlig utgangspunkt for et videre jevnbyrdig samarbeid. 

Selv ved en (etter en isolert økonomisk vurdering) ugunstig forliksavtale vil imidlertid en part for seg selv og omverdenen ofte kunne opprettholde en fasade av at ”vi hadde rett, og det var motparten som ble tvunget til forlik”. 

En fordel ved et forlik er altså at begge parter ofte kan beholde omdømmet – og omdømmet er i større eller mindre grad næringsgrunnlaget for nesten alle bedrifter. 

Noen ganger kan imidlertid hensynet til omdømmet tilsi at man tvert i mot bør velge å få dom i saken. 

Dette gjelder særlig dersom en bedrift er beskyldt for å ha levert en dårlig vare eller tjeneste. Jeg representerte en gang en motorprodusent som var beskyldt for å ha forårsaket havari ved fabrikasjonsfeil. Produsenten hadde statistikk på at 4 millioner sylindre av denne typen var produsert uten registrert ventilfeil. Det sier seg selv at det hadde stor generell betydning å få en dom som opprettholdt den plettfrie statistikken.

En rettsprosess kan noen ganger være et hensiktsmessig signal til omverdenen om at man aktivt forsvarer sine rettigheter, slik at andre avskrekkes fra å ta seg til rette. 

 
Eirik Vinje lite Portrait.png
Eirik Vinje
ev@gmco.no

Mange klienter fremhever nettopp det prinsipielt viktige ved at ”motparten ikke skal slippe unna med dette”. Jeg tror imidlertid ofte den preventive effekten feilbedømmes i kampens hete; i ettertidens klare lys ser partene ofte at de overdrev sakens prinsipielle betydning.

Noen ganger kan rettsprosesser gi dårlig omdømme selv om parten vinner. En bedrift som stadig er involvert i arbeidsrettssaker fremstår selvsagt ikke som en attraktiv arbeidsgiver, uansett hvor gode saker de måtte ha.

Når man tar alle faktorer i betraktning, blir resultatet nesten alltid at partene samlet sett vil tjene mer på å inngå forlik enn å få saken avgjort ved dom.

I følge klassisk økonomisk teori burde da nesten alle saker ende i forlik. Når likevel relativt mange saker avgjøres i retten skyldes det blant annet at forliksforhandlinger ofte får et preg av ”chicken race”, der den parten som bøyer av sist oppnår mest. Det hele kan bli et helt fastlåst pokerspill der partene konkurrerer om å fremstå som mest mulig selvsikre på sin sak.

Som det fremgår er mange av de faktorer som inngår i en forliksvurdering vanskelig økonomiske kvantifiserbare.

Slik er det imidlertid med mange forretningsmessige problemer. Mitt hovedbudskap er at en vurdering av et forlik prinsipielt sett ikke er annerledes enn en hvilken som helst annen business case, også dette spørsmålet bør avgjøres gjennom rasjonell økonomisk analyse.