Høyesterett kom denne uken med nok et bidrag til hvordan kontrakter i entrepriseforhold skal tolkes (HR-2026-780-A).
Spørsmålet i saken var om og i hvilken utstrekning totalunderentreprenørens alminnelige vilkår, som var vist til i tilbudet, var en del av kontraktsforholdet underlagt NS 8417 og om ansvarsbegrensninger i vilkårene tilsidesatte ansvarsregelen i NS 8417 pkt. 49.3.
Tilbudet var uttrykkelig gjort til del av kontraktsdokumentene, jf. en kontraktsbestemmelse som tilsvarte NS 8417 pkt. 2.1 bokstav c, og var rangert foran NS 8417.
I hvilken utstrekning de konkrete bestemmelsene i de alminnelige vilkårene som det var henvist til i tilbudet skulle forpliktet partene, ble avgjort ved tolkning med utgangspunkt i totalentreprenørens tilbud.
Om tolkningen uttalte Høyesterett generelt:
- Avtaler mellom profesjonelle skal i utgangspunktet tolkes objektivt med stor vekt på avtalens ordlyd, formål, system og konteksten for øvrig (avsnitt 26).
- Den parten som hevder en forståelse i strid med en slik objektiv forståelse, har bevisbyrden for at dette var partenes felles forståelse på avtaletiden (avsnitt 26).
- Hver part bærer risikoen for egne forutsetninger, med mindre slike var synbare for motparten (avsnitt 26).
- I entrepriseforhold er det nødvendig å se samtlige kontraktsdokumenter i sammenheng (avsnitt 27 og 28).
- Hvor langt en henvisning i et tilbud til alminnelige vilkår rekker må bero på henvisningens ordlyd, presentasjon og plassering (avsnitt 23).
- Det kan ha betydning om de påberopte vilkårene er overraskende, uvanlige eller urimelige, eventuelt om de avviker fra lignende bestemmelser i de øvrige kontraktsdokumentene (avsnitt 23).
- Terskelen er lavere for å anse standardvilkår som er fremforhandlet mellom bransjens organisasjoner som en del av avtalen, enn ensidig fastsatte vilkår (avsnitt 23).
- De konkrete partenes tidligere kontraktspraksis vil er relevant ved tolkningen (avsnitt 23).
- Det vil være av betydning for tolkningen dersom det er tale om vesentlige bestemmelser som en part, i strid med lojalitetsplikten i kontraktsforhold, har forsøkt å pakke inn eller gjemme bort i dokumentene (avsnitt 24).
I sin konkrete tolkning vektla Høyesterett følgende:
- Den tematiske plasseringen av henvisningen til de alminnelige vilkårene i tilbudet (avsnitt 35-37).
- Tilbudet fokuserte ikke på juridiske ansvarsforhold (avsnitt 38).
- Ansvarsbegrensningene i de alminnelige vilkårene ville har ført til en inngripende unntak fra ansvarsreglene i NS 8417. Dersom dette var formålet burde totalunderentreprenøren ha synliggjort dette i tilbudet (avsnitt 40-41).
- Selv om det var avtalt at tilbudet skulle gå foran NS 8417 må kontraktsdokumentene likevel leses i sammenheng. Når det fulgte av formålsbestemmelsen i kontrakten at NS 8417 skulle gjelde for kontrakten “med de presiseringer, endringer og tillegg som følger av del l – presiseringer og endringer til NS 8417 og del 2 – spesielle bestemmelser”, er det i utgangspunktet NS 8417 som gjelder, og slike unntak fra standardens ansvarsbestemmelser som totalunderentreprenøren påberopte seg fulgte verken av “del I” eller “del 2” (avsnitt 42-44).
- Uklarhet ved tilbudet og betydningen henvisningen til alminnelige vilkår måtte gå ut over totalunderentreprenøren som hadde utformet tilbudet (avsnitt 45).
- Ingen tidsnære bevis for at partene hadde felles forståelse om at de aktuelle alminnelige vilkårene var del av kontrakten (avsnitt 47).
- Tidligere kontraktspraksis mellom partene og totalunderentreprenørens etterfølgende adferd vektlagt. De aktuelle ansvarsbegrensningene i de alminnelige vilkårene ikke påberopt av totalunderentreprenøren før under saksforberedelsen for tingretten (avsnitt 48).
Resultatet ble altså at ansvarsbegrensningene i de alminnelige vilkårene ikke kom til anvendelse mellom kontraktspartene.
Avgjørelsen illustrerer at det skal mye til før sentrale ansvarsregler i en NS-kontrakt anses fraveket ved en generell og uklart plassert henvisning til ensidige standardvilkår. Skal ansvarsreglene i NS 8417 (eller andre av våre standarder) fravikes, må det gjøres klart, uttrykkelig og synlig i kontrakten.
Les hele avgjørelsen her: HR-2026-780-A