Høyesterett understreker betydningen av overtakelse som sentralt skjæringstidspunkt i kontraktsforløpet (HR-2026-965-A).
I entrepriseforhold utløser overtakelse en rekke rettigheter og forpliktelser. Dagmulkt slutter å løpe, risikoen for kontraktsarbeidet overføres til byggherren, entreprenørens forsikringsplikt bortfaller, sluttoppstilling og sluttfaktura skal sendes til byggherren og omfanget av entreprenørens eventuelle sikkerhetsstillelse skal nedtrappes, jf. NS 8406 pkt. 24.4.
Det følger av NS 8406 pkt. 24.1 første punktum at «Kontraktsarbeidet overtas av byggherren ved overtakelsesforretning». Etter NS 8406 pkt. 24.6 har byggherren ikke rett til å ta kontraktsarbeidet i bruk før overtakelse, med mindre entreprenøren har samtykket.
Saken for Høyesterett gjaldt sluttoppgjør etter entreprise om bygging av gang- og sykkelvei. Det sentrale spørsmålet var om byggherren hadde overtatt kontraktsarbeidet selv om overtakelsesforretning ikke var gjennomført i samsvar med NS 8406.
Det ble prinsipalt gjort gjeldende at NS 8406 må suppleres av deklaratorisk rett som åpner for bruksovertakelse. Subsidiært ble det gjort gjeldende at partene hadde avtalt at overtakelse hadde funnet sted.
Er det rom for bruksovertakelse basert på deklaratorisk rett ved siden av NS 8406 kap. 24?
Høyesterett tok utgangspunkt i at NS 8406 og tilsvarende standardkontrakter er fremforhandlet av bransjen og inneholder et gjennomtenkt system for hele kontraktsforløpet. Med mindre det er holdepunkter for en avvikende felles forståelse mellom partene, skal standarden tolkes objektivt, og det må sterke grunner til for å fravike det tolkningsalternativet som følger av en naturlig forståelse av ordlyden, lest i lys av de formålene bestemmelsen skal ivareta, og andre reelle hensyn og standardens system (avsnitt 30–32). Høyesterett pekte også på at bakgrunnsretten vil kunne være relevant, men bare når den inngåtte avtalen ikke gir en klar løsning (avsnitt 45).
Ordlyden i NS 8406 pkt. 24.1 første ledd gir etter Høyesterett syn ikke rom for andre alternativer enn overtakelse ved overtakelsesforretning (avsnitt 35). NS 8406 pkt. 24.5 om urettmessig brukstakelse trekker i samme retning (avsnitt 36–37). Plikten til å føre protokoll og kravene til protokollens innhold, jf. pkt. 24.2, samt virkningene av overtakelse, jf. pkt. 24.4, viser at overtakelse i det hele tatt er et «helt sentralt tidspunkt i kontraktens forløp, som det er behov for å identifisere på en entydig måte» (avsnitt 38–40). Utviklingen av standardene frem til NS 8406 viser dessuten at overtakelsesforretning som forutsetning for overtakelse er utrykk for et bevisst valg fra bransjeorganisasjonenes side (avsnitt 42–43). Konklusjonen måtte derfor bli at overtakelse av kontraktsarbeidet bare kan skje ved en overtakelsesforretning i tråd bestemmelsene i NS 8406 kapittel 24.
Hadde partene inngått avvikende avtale om overtakelse?
Fraværet av en skriftlig tilleggsavtale var ikke til hinder for at slik avtale i prinsippet kunne ha blitt inngått, men bevisbyrden påhviler den som hevder at der er inntrådt en slik rettsstiftende eller rettsendrende omstendighet (avsnitt 49).
Det var ingen holdepunkter for slik avtale i møtereferat (avsnitt 54), det fremgikk av etterfølgende e-postkorrespondanse at byggherren ikke var av den oppfatning at overtakelse hadde funnet sted (avsnitt 55–61) og dersom byggherren var i tvil om overtakelsestidspunktet burde byggherren ha tatt initiativ til å få dette avklart (avsnitt 62). Høyesteretts konklusjon ble altså at det heller ikke var inngått avvikende avtale om overtakelse.
Les hele avgjørelsen her: HR-2026-965-A