Styreansvar for villedende opplysninger
gmco.no

Risikoen for egne avtaleforutsetninger i næringsforhold

I en ny avgjørelse tydeliggjør Høyesterett hvor risikoen for egne forutsetninger og oppfatninger skal plasseres ved avtaleinngåelse mellom næringsdrivende.

I fraværet av en felles oppfatning, må innholdet i avtaler mellom næringsdrivende parter fastlegges ved objektiv tolkning. Objektiv tolkning tar utgangspunkt i avtalens ordlyd, supplert av avtalens formål, system og kontekst. Reelle hensyn, herunder lojalitetshensyn, vil også være relevant ved tolkningen.

Begrunnelsen for at avtaler mellom næringsdrivende skal tolkes objektivt er behovet for forutberegnelighet mellom partene og overfor tredjemenn, og effektiv håndhevelse.

Dersom den ene parten har en oppfatning av avtalen som er i strid med en objektiv tolkning, men den andre parten kjente til oppfatningen, vil den i visse tilfeller bli lagt til grunn. Dette er den såkalte god tro-standarden. Standarden er utmeislet i rettspraksis. Likevel har Høyesterett ikke tidligere formulert den generelle rettssetningen som utgjør kjernen i standarden. En ny avgjørelse fra Høyesterett (HR-2026-2465-A) fastlegger nå standardens nærmere innhold.

For Høyesterett var spørsmålet om det under god tro-standarden er tilstrekkelig at parten burde ha forstått, eller om det må kreves at den måtte ha forstått hva den andre parten mente. I begge tilfeller er det tale om en normativ vurdering, ikke en bevisvurdering, hvor utgangspunktet er at hver part bærer risikoen for egne forutsetninger og oppfatninger av avtalen.

Høyesterett pekte på spenningsforholdet mellom god tro-standarden og de hensyn som begrunner objektiv tolkning av avtaler mellom næringsdrivende. Virkeområdet for hovedregelen om objektiv tolkning innsnevres dersom terskelen i god tro-standarden settes for lavt. For å unngå uthuling av hovedregelen bør unntak begrenses til særlige unntakstilfeller. Det tilsier at det må kreves at parten måtte ha forstått hva den andre parten mente for å bli bundet.

Spørsmålet som i så fall må besvares er om parten kan klandres i slik grad at lojalitetshensyn tilsier bundethet. Vurderingen må være konkret og det må legges vekt på hvor klar ordlyden er, om det er en individuelt forhandlet avtale, avtalens og/eller livsområdets kompleksitet, samt styrkeforholdet mellom partene med hensyn til kunnskap.

Høyesteretts avgjørelse styrker hovedregelen om objektiv tolkning og slår fast at god tro-standarden er en unntaksregel med smalt anvendelsesområde i næringsforhold.

Overfor næringsdrivende må det med andre ord fortsatt anbefales at det legges flid i at alle forutsetninger og vilkår man mener skal gjelde blir inntatt i ordlyden på en klar måte.

Les hele avgjørelsen her: HR-2026-2465-A

keyboard_arrow_up