Høyesterett har gitt et nytt bidrag til avklaring av når andre kan holdes ansvarlige for aksjeselskapets forpliktelser (HR-2022-1148-A).
Selskapet EcoLice stod for lisensiering av morselskapet Nettforsk sitt patent, og etter at EcoLice hadde varslet inngrepssøksmål mot SinkabergHansen ble Nettforsk sine patentrettigheter overført til det andre og nystiftede datterselskapet, Sea Lice Research Norway (Sea Lice). Et påregnelig gyldighetssøksmål fra SinkabergHansen måtte dermed rettes mot Sea Lice. De to sakene ble forenet til felles behandling. Datterselskapene tapte patenttvisten og ble dømt til å erstatte SinkabergHansens sakskostnader. Ingen av datterselskapene var i stand til å gjøre opp for seg og SinkabergHansen krevde i etterfølgende søksmål sakskostnadene erstattet av morselskapet og av den som var enestyre og daglig leder både i morselskapet og i datterselskapene.
Med henvisning til tidligere rettspraksis tok Høyesterett utgangspunkt i at et potensielt ansvar kan forankres både i aksjeloven § 17-1 og i ulovfestede erstatningsrettslige regler, og forutsetter uaktsomhet.
Ansvar for selskapets idømte sakskostnader har som regel blitt konstatert i tilfeller hvor den som på vegne av et aksjeselskap besluttet å gå til sak forstod eller burde forstått at saken hadde små utsikter til å føre frem og at selskapet ikke hadde forsvarlig kapitaldekning (jf. aksjeloven § 3-4) til å kunne gjøre opp et potensielt sakskostnadsansvar overfor motparten.
I saken for Høyesterett var det ikke grunnlag for å konstatere at beslutningstaker forstod eller burde ha forstått at saken hadde små utsikter til å føre frem. Det var da heller ikke grunnlag for å konstatere brudd på kapitalkravet. Dette ble imidlertid ikke avgjørende for ansvarsspørsmålet.
Ettersom det springende punktet er hvorvidt beslutningstaker har opptrådt uaktsomt vil ansvar likevel kunne være aktuelt hvor det etter en konkret vurdering foreligger andre «særlige omstendigheter». Med inspirasjon fra en avgjørelse av Högsta Domstolen i Sverige i 2014, la Høyesterett til grunn at slike særlige omstendigheter kan være disposisjoner i forkant av en rettssak med det formål å «isolere seg fra et kostnadsansvar som man ellers ville ha risikert å bli idømt i egenskap av part».
Fordi Sea Lice i realiteten ikke kunne drive annen virksomhet enn å føre gyldighetssaken, og eier, daglig leder og enestyre i morselskapet og i Sea Lice måtte ha forstått dette, kom Høyesterett til at overføringen av patentet fra det godt kapitaliserte morselskapet til det nystiftede og utilstrekkelig kapitaliserte datterselskapet forsettlig etablerte en «åpenbar tapsrisiko som motparten ellers ikke ville ha hatt».
Nettforsk, som eneaksjonær i Sea Lice, og den personlige beslutningstakeren, var dermed solidarisk ansvarlige for sakskostnadene som Sea Lice ble dømt til å betale til SinkabergHansen.
Overføringen av patentet fra Nettforsk til Sea Lice hadde derimot ikke endret SinkabergHansens tapsrisiko forbundet med sakskostnader som EcoLice ble dømt til å betale, og det var da ikke grunnlag for å kreve disse erstattet.