Den 24. mars 2023 avsa Høyesterett nok en dom på entrepriserettens område (HR-2023-534-A).
Våre entreprisestandarder har alle bestemmelser om entreprenørens eller underentreprenørens stilling dersom byggherren eller hovedentreprenøren avslår et berettiget krav på fristforlengelse. Det følger da både av NS 8406/8416 pkt. 21, NS 8405/8415 pkt. 24.8 og NS 8407/8417 pkt. 33.8 at entreprenøren eller underentreprenøren på nærmere vilkår kan velge å anse avslaget som et pålegg om forsering (såkalt defensiv forsering). Saken for Høyesterett gjaldt NS 8417 pkt. 33.8:
«Hvis totalentreprenøren helt eller delvis avslår et berettiget krav på fristforlengelse, kan TUE velge å anse avslaget som et pålegg om forsering gitt ved endringsordre. TUE har ikke en slik valgrett dersom vederlaget for forseringen må antas å ville overstige den dagmulkten som ville ha påløpt hvis totalentreprenørens avslag var berettiget og forsering ikke ble iverksatt, tillagt 30 %.
Før forsering etter første ledd iverksettes, skal totalentreprenøren varsles med angivelse av hva forseringen antas å ville koste.»
Spørsmålet for Høyesterett var hvordan estimeringen av «vederlaget for forseringen» skal skje. Det konkrete tvistepunktet mellom partene var om også vederlag for ineffektiv drift (plunder og heft) skulle tas med i estimatet eller holdes utenfor.
Avgjørende for Høyesteretts flertall (3-2) var bestemmelsen ordlyd, sammenhengen mellom første og andre ledd og bestemmelsens formål, jf. avsnitt 58 –60:
«Etter mitt syn er det ut fra ordlyden mest naturlig å forstå dette begrepet slik at det omfatter et estimat over det samlede tilleggsvederlaget som totalunderentreprenøren vil ha krav på som følge av forseringen. Ordlyden gir i seg selv ikke holdepunkter for å holde utenfor enkelte deler av de totale merkostnadene som oppstår. […]
En slik forståelse støttes av sammenhengen med punkt 33.8 andre ledd. Her brukes formuleringen ‘hva forseringen antas å ville koste’. Det må naturlig oppfattes som alle merkostnader som er en følge av forseringen. […]
Den forståelsen som etter mitt syn er best i samsvar med ordlyden, støttes av formålet med første ledd andre punktum. Regelen går ut på at totalentreprenøren – selv om han urettmessig har nektet å forlenge fristen – ikke skal måtte akseptere en forsering som medfører risiko uforholdsmessig høye kostnader for ham. Dette formålet tilsier at alle typer merkostnader – alle kostnader som ikke vil oppstå dersom forsering ikke iverksettes – skal medregnes.»
Totalunderentreprenøren fikk altså ikke gehør hos flertallet for at vederlag for ineffektiv drift skulle holdes utenfor.
Mindretallet mente ordlyden i NS 8417 pkt. 33.8 ikke gav et klart svar, og viste videre til de spesielle bevisproblemene som kan oppstå ved ineffektiv drift jf. HR-2019-1225-A avsnitt 55 (HAB-dommen) og til at hensynet til totalunderentreprenøren måtte vektlegges i større grad. Mindretallets konklusjon ble derfor at «de beste grunner» talte for at anslåtte kostnader som følge av ineffektiv drift skal holdes utenfor estimatet over vederlaget for forseringen.
Les hele avgjørelsen her: HR-2023-534-A