Høyesteretts avgjørelse av 12. januar 2023 bidrar til klargjøring av reglene om avbrytelse av foreldelsesfrister (HR-2023-93-A).
Pengekrav, herunder krav på erstatning, kan bortfalle som følge av foreldelse ved utløpet av de frister som følger av foreldelsesloven. Den allminnelige foreldelsesfristen er tre år og løper i utgangspunktet fra den dag kravshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse. I tillegg til den alminnelige fristen på tre år inneholder foreldelsesloven en rekke særskilte foreldelsesfrister.
En foreldelsesfrist som løper avbrytes når kravshaveren tar rettslige skritt. Foreldelsesfristen avbrytes imidlertid også når skyldneren erkjenner kravet overfor kravshaveren, jf. foreldelsesloven § 14:
«Foreldelse avbrytes når skyldneren overfor fordringshaveren uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner forpliktelsen, så som ved løfte om betaling eller ved å betale rente.»
Spørsmålet for Høyesterett var om entreprenøren Betonmast hadde erkjent en forpliktelse til å betale erstatning gjennom sine forsøk på utbedring av mangler og i sin løpende kommunikasjon med byggherren i samme forbindelse.
Kontraktforholdet, som var basert på NS 8407, gjaldt oppføring av leilighetskomplekset Doyén II, bestående av 19 selveierleiligheter. Etter overtakelse reklamerte beboerne i 2014 på vanskeligheter med varmeanlegget i leilighetene. I 2017 ble det avdekket at problemene oppstod som følge av feil i konstruksjonen av etasjeskillene. Etter en rekke utbedringsforsøk og flere avtalte utsettelser av foreldelsesfristen ga entreprenøren i 2019 opp sine utbedringsforsøk og bestred mangelsansvar. I det senere søksmålet mot entreprenøren gjorde entreprenøren gjeldende at byggherrens erstatningskrav var foreldet. Byggherren gjorde på sin side gjeldende at entreprenøren hadde erkjent kravet og at foreldelsesfristen dermed hadde blitt avbrutt.
I motsetning til tingretten og lagmannsretten kom Høyesteretts flertall til at erstatningskravet var foreldet.
Slik Høyesterett vurderte e-postkorrespondanse, rapporter, entreprenørens utbedringsforsøk og øvrig kontakt mellom partene fra den aktuelle perioden, var ikke kommunikasjonen eller omstendighetene tilstrekkelig til å konstatere en erkjennelse i lovens forstand (avsnitt 72):
«Som jeg refererte fra Rt-2015-678 psykologspesialist, er det ikke avgjørende at skyldnerens opptreden gir fordringshaveren rimelig grunn til ikke å ta rettslige skritt. Fordringshaveren må, etter en objektiv fortolkning, «positivt og noenlunde klart … i ord eller handling» erkjenne fordringen. Når Betonmasts handlinger bedømmes etter denne normen, mener jeg at de ikke kan tolkes som en erkjennelse av det aktuelle erstatningskravet.».
Høyesterett la i denne forbindelse vekt på at entreprenøren etter NS 8407 har plikt til å utbedre også omtvistede feil og mangler og at den påståtte erkjennelsen uansett ikke omhandlet det konkrete erstatningsansvaret eller konstruksjonsfeilene som først senere viste seg å være årsaken (avsnitt 64):
«Selskapet hadde etter kontrakten plikt til å utbedre påberopte feil og mangler, og siktemålet var i hele perioden å avdekke og utbedre tekniske feil ved varmeanlegget. Den egentlige årsaken til, og dermed omfanget av, problemene med varmestyringen i leilighetene, var fremdeles ukjent for partene. Betonmasts handlemåte – utbedringsforsøkene – kan da ikke forstås som en noenlunde klar erkjennelse av selskapets aktuelle erstatningsansvar for manglene.»
For at fristavbrytende erkjennelse skal anses å foreligge stilles det altså krav om objektiv klarhet, herunder med hensyn hvilket krav erkjennelsen konkret gjelder. I mangel av klar skriftlig erkjennelse fra skyldner bør foreldelsesfrister som løper enten utsettes ved særskilt avtale mellom partene, eller avbrytes ved rettslige skritt.
