De siste ukene før rettsferien har Høyesterett avlevert flere avgjørelser av interesse. Vi oppsummerer syv av dem her.
Sommerlektyre fra Høyesterett
Når foreldes krav på standarderstatning ved kansellert fly?
Spørsmålet i saken var om krav mot SAS på standardisert erstatning med EUR 250 for kansellert fly, jf. den såkalte flypassasjerforordningen og forskrift om flypassasjerers rettigheter ved nektet ombordstigning og innstilt eller vesentlig forsinket flygning, var foreldet fordi fristavbrytende skritt ble foretatt senere enn to år fra kravet oppstod.
Den alminnelige foreldelsesfristen etter foreldelsesloven er tre år, jf. § 2, og gjelder «når ikke annet er lovbestemt», jf. § 1. I luftfartsloven § 10-29 heter det videre at:
«Erstatningskrav etter dette kapittel faller bort om ikke søksmål er reist innen 2 år regnet fra luftfartøyets ankomst til bestemmelsesstedet eller fra den dag da det skulle ha kommet frem eller da befordringen ble avbrutt.»
Avgjørende var altså om kravet på standarderstatningen på EUR 250, jf. forskriften, var et «erstatningskrav etter dette kapittel». Airhelp gjorde gjeldende at uttrykket kun gjelder krav basert på de ansvarsgrunnlag som som er inntatt i loven – ikke ansvarsgrunnlag som følger av forskrift om flypassasjerers rettigheter ved nektet ombordstigning og innstilt eller vesentlig forsinket flygning.
Høyesterett var enig med Airhelp, og viste i hovedsak til at ordlyden i luftfartsloven ikke var klar og at det harmonerte dårlig med formålet om styrking av passasjerers rettigheter om foreldelsesfristen skulle være kortere en ellers (avsnitt 42 og 57). Dersom lovgiver hadde ment at den kortere fristen på to år også skulle gjelde for krav i medhold av forskrift burde det ha kommet klart frem av lovteksten, eksempelvis ved å innta den ofte brukte formuleringen «i eller i medhold av loven» eller lignende (avsnitt 61).
Les hele avgjørelsen her HR-2024-1200-A
Plikter arbeidsgiver å tilby annet passende arbeid også ved oppsigelse på grunn av arbeidstakers forhold?
Spørsmålet i saken var om oppsigelse på grunn av arbeidstakers forhold var usaklig fordi arbeidsgiver ikke hadde tilbudt annet passende arbeid.
Arbeidstakers vern mot usaklig oppsigelse kommer til uttrykk i arbeidsmiljøloven § 15-7:
«(1) Arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold.
(2) Skyldes oppsigelsen driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, er den ikke saklig begrunnet dersom arbeidsgiver har et annet passende arbeid i virksomheten å tilby arbeidstaker. Ved avgjørelse av om en oppsigelse har saklig grunn i driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, skal det foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker.»
Etter ordlyden i (2) er det kun ved oppsigelse som skyldes forhold ved arbeidsgiver (driftsinnskrenkninger, rasjonaliseringstiltak) hvor tilbud om annet passende arbeid er et saklighetsvilkår.
Høyesterett kom til at det ikke var grunnlag for å anvende vilkåret i (2) om tilbud om annet passende arbeid analogisk i situasjoner hvor oppsigelse var en følge av arbeidstakers forhold og mislighold av arbeidsforholdet (avsnitt 39).
Imidlertid mente Høyesterett at det likevel kan tenkes å oppstå en plikt til å tilby annet passende arbeid også ved oppsigelse grunnet arbeidstakers forhold som en følge av den interesseavveiningen som forutsettes gjennomført i alle tilfeller av oppsigelse, men at en slik plikt «måtte være begrenset og situasjonsbestemt» (avsnitt 41 og 47). Høyesterett pekte særlig på tre forhold som tilsier at tilbudt om annet passende arbeid ved oppsigelse grunnet arbeidstakers forhold ikke vil være naturlig ut fra den interesseavveining som skal foretas (avsnitt 54-60):
- Oppsigelsen skyldes alvorlig pliktbrudd som gir grunn til bortfall av den generelle tilliten til arbeidstaker.
- Det må være en forutsetning at det er av særlig interesse for arbeidstaker å bli omplassert i et annet arbeidsforhold i virksomheten – interessen må være «av særlig styrke».
- Det må vitterlig finnes annen passende stilling i virksomheten som er ledig og som ingen andre har fortrinnsrett til, jf. arbeidsmiljøloven § 14-2.
Vurderingen av om tilbud må gis må nødvendigvis skje i hvert enkelt tilfelle, likevel slik at det i følge Høyesterett «skal en del til før oppsigelse blir en uforholdsmessig streng reaksjon av den grunn at det ikke er gitt et slikt tilbud» (avsnitt 61).
Les hele avgjørelsen her HR-2024-1188-A
Kan forsikringsselskapet nekte å fornye forsikringen til kunder som selskapet ikke har tillit til?
Etter forsikringsavtaleloven § 3-5 andre ledd kan forsikringselskapet unnlate å fornye forsikringen når det foreligger «særlige grunner som gjør det rimelig å avbryte forsikringsforholdet».
Spørsmålet i saken var om If Skadeforsikring kunne unnlate å fornye eiendomsforsikringen til motorsykkelklubben Hells Angels med den begrunnelse at forsikringselskapet hadde som policy å ikke tilby forsikring hvor man tror kunden «i større eller mindre grad er involvert i organisert kriminalitet».
Høyesterett kom til at begrunnelsen fra If Skadeforsikring ikke var tilstrekkelig og uttalte i avsnitt 58 at:
«Lovens vilkår om at det må foreligge «særlige grunner» som gjør det rimelig å avbryte forsikringsforholdet, må forstås slik at det gjelder forhold av konkret betydning for den aktuelle forsikringsavtalen og den forsikringsrisikoen avtalen representerer, samt øvrige forhold av betydning for den avtalemessige gjennomføringen av forsikringsforholdet.»
Generelt manglende tillit basert på oppfatninger om forsikringstakerens «tilknytning til et kriminelt miljø» var dermed ikke tilstrekkelig og hadde ikke konkret betydning for den aktuelle eiendomsforsikringsavtalen.
Les hele avgjørelsen her HR-2024-1184-A
Er regressmuligheten for huseiers forsikringsselskap avskåret når skaden er voldt av kommunes fremleietaker?
Skadeerstatningsloven har i §§ 4-2 og 4-3 bestemmelser om skadevolders stilling når skaden er dekket av forsikring og forsikringsselskapets regress mot skadevolder:
«§ 4-2. (skadevolderens stilling når skaden er dekket ved forsikring)
1. I det omfanget det er på det rene at en skade kan kreves dekket av forsikring for tingskade eller annen formuesskade, kan den skadelidte bare gjøre gjeldende sitt erstatningskrav mot den ansvarlige skadevolder dersom skaden er voldt:
a. ved forsett eller grov uaktsomhet av den ansvarlige selv, eller
b. i hans yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet.
2. Dersom skadevolderen har betalt erstatning i større utstrekning enn han plikter etter paragrafen her, kan han kreve det overskytende fra vedkommende forsikringsselskap i det omfang skaden er dekket av forsikringen.
…
§ 4-3. (forsikringsselskapets regress for utbetalt erstatning)
I den utstrekning selskapet ved forsikring for tingskade eller annen formuesskade har betalt erstatning til skadelidte, kan det kreve regress hos den ansvarlige skadevolder så langt skadelidte kunne ha krevd erstatning hos skadevolderen etter § 4-2.»
En enebolig som Rana kommune leide ble totalskadet i brann fordi kommunens fremleietaker hadde glemt å slå av komfyren etter matlaging. Kommunen erkjente å være ansvarlig henhold til leiekontrakten og husleieloven, men hevdet at huseiers forsikringsselskap Gjensidige likevel ikke kunne kreve regress fra kommunen fordi det ikke var noen sammenheng mellom skaden og handlinger eller unnlatelser fra kommunens side. Skaden var ikke voldt i kommunens ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, jf. skadeerstatningsloven § 4-3, jf. § 4-2 (1) bokstav b.
Høyesterett drøftet først om skadeerstatningsloven §§ 4-2 og 4-2 overhodet kommer til anvendelse på erstatning innenfor kontrakt, og under henvisning til HR-2019-2386-A konkluderte førstvoterende slik (avsnitt 35 og 42):
«På bakgrunn av dommen fra 2019 konstaterer jeg at §§ 4-2 og 4-3 som hovedregel ikke regulerer regressadgangen i kontraktsforhold. Det kan tenkes unntak, jf. formuleringen om at utgangspunktet nyanseres «i noen nærmere angitte tilfeller». Spørsmålet er i hvilke situasjoner dette kan være aktuelt, og om vår sak er et slikt tilfelle.»
…
«Dette kan etter en konkret vurdering være aktuelt hvor en kontraktspart påfører medkontrahenten en skade som like gjerne kunne vært voldt av en tredjeperson.»
Deretter drøftet Høyesterett om det i den konkrete saken var grunn til å begrense regressadgangen mot Rana kommune, og kom til at slik begrensning ville komme i konflikt med kommunens kontraktsrettslige forpliktelser og risikofordelingen som husleieloven og kontrakten bygget på (avsnitt 43):
«I dette tilfellet er den fysiske skaden voldt av en person som sto i kontraktsforhold til kommunen. Denne skaden kunne i og for seg vært forårsaket av en annen enn kommunens kontraktspart. Men kommunens ansvar bygger på husleiekontrakten og husleieloven § 5-8, jf. § 5-1. Jeg ser dette som et rent kontraktsrettslig ansvar som ingen andre enn kommunen kunne pådratt seg. Anvendelse av regressavskjæringsreglene i slike tilfeller ville grepet inn i den avveide risikofordelingen som husleiekontrakten og husleielovens bestemmelser bygger på. Etter mitt syn får ikke skadeserstatningsloven §§ 4-2 og 4-3 anvendelse i en slik situasjon.»
Rana kommune ble heller ikke hørt med at regress under enhver omstendighet burde avskjæres på ulovfestet grunnlag. Høyesterett viste til at dommen i Rt-2003-1601, som kommunen støttet seg på, ikke hadde «særlig overføringsverdi til vårt tilfelle», at det klare utgangspunktet er regressadgang, jf. Mofrakt-dommen (Rt-1997-1029), og for øvrig at (avsnitt 50):
«Lovgiver har valgt å holde regresskrav i kontrakt utenfor bestemmelsenes anvendelsesområde. Det ville da etter mitt syn være betenkelig å etablere en avskjæringsregel for kontraktansvar på ulovfestet grunnlag. Dette ville dessuten innebære en flytting av ansvaret bort fra den siden som har ansvaret for kontraktsbruddet, og det ville gripe inn i risikofordelingen som følger av husleiekontrakten og husleieloven. Kommunens anførsel kan etter dette ikke tas til følge.»
Les hele avgjørelsen her HR-2024-1146-A
Når må kunden forstå at bevisste feilopplysninger til forsikringsselskapet kan gi utbetaling man ikke har krav på?
Som forsikringskunde og sikret har man opplysningsplikt overfor forsikringsselskapet i forbindelse med skadeoppgjøret, og sikrede kan miste ethvert erstatningskrav mot forsikringselskapet dersom sikrede i forbindelse med skadeoppgjør gir «bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger som sikrede vet eller må forstå kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på», jf. forsikringsavtaleloven § 8-1 fjerde ledd.
Saken gjaldt skadeoppgjøret etter brann i en krabbeforedlingsfabrikk, og det var på det rene at fabrikkens styreleder og daglige leder hadde gitt bevisst uriktige opplysninger som kunne føre til en erstatningsutbetaling som fabrikken ikke hadde krav på. Spørsmålet for Høyesterett var likevel hva som ligger i at vedkommende «må forstå» at de uriktige opplysningene kan føre til en for høy erstatningsutbetaling.
Høyesterett falt ned på at vilkåret best kan defineres negativt og at sikrede «må forstå» når «en mulig uvitenhet fremstår som uforståelig» (avsnitt 39):
«Det sikrede «må forstå», er at de bevisst uriktige eller ufullstendige opplysningene sannsynligvis vil føre til en for høy utbetaling dersom de legges til grunn for erstatningsoppgjøret. Kravet er oppfylt når en mulig uvitenhet fremstår som uforståelig ut fra en objektiv bedømmelse av de relevante konkrete omstendighetene. I alminnelighet kan det legges til grunn at dette er tilfellet når forsikringsforetaket har spurt om opplysningene i for eksempel skademeldings- eller tapsskjema.»
Les hele avgjørelsen her HR-2024-989-A
Er banken erstatningsansvarlig for overføringer skjedd som følge av «direktørsvindel»?
Såkalt direktørsvindel eller CEO-fraud gjennomføres ved at personer som utgir seg for å være i ledelsen i virksomheten oppnår å få instruert virksomhetens ansatte til å gjennomføre tilsynelatende ønskede betalingstransaksjoner fra virksomheten til seg selv.
Bakgrunnen for saken i Høyesterett var at daglig leder i Edison Norge AS i 2019 ble lurt til å overføre 130 millioner kroner for et angivelig oppkjøp i Kina fra selskapets konto i Danske Bank til to konti i Hong Kong. Edison Norge mente prinsipalt at Danske Bank var objektivt ansvarlig for overføringene etter finansavtalelovens bestemmelser om uautoriserte betalinger, subsidiært at banken var uaktsom.
På tidspunktet da transaksjonene fant sted gjaldt finansavtaleloven av 1999 og det fulgte av § 35 første ledd at banken
«er ansvarlig for tap som skyldes uautoriserte betalingstransaksjoner, med mindre noe annet følger av paragrafen her. En betalingstransaksjon er uautorisert dersom kunden ikke har gitt samtykke til transaksjonen, jf. § 24.»
Høyesterett viste til at det følger av de alminnelige representasjonsreglene i aksjeloven og av vedtektene til Edison Norge at daglig leder hadde fullmakt til å gi de aktuelle betalingsinstruksene – de var derfor ikke uautoriserte betalingstransaksjoner og Danske Bank kunne ikke holdes ansvarlig på objektivt grunnlag, jf. finansavtaleloven 1999 § 35 første ledd.
Edison Norges subsidiære anførsel førte heller ikke frem. Høyesterett mente banken ikke hadde vært uaktsom ettersom:
- Avtalen inneholdt ingen plikt for banken til å kontrollere kundens betalingsbeslutninger (avsnitt 61-62).
- Finansavtaleloven av 1999 inneholdt ingen plikt for banken til overvåkning og kontroll av betalingstransaksjoner for å avdekke svindel knyttet til kundens betalingsbeslutninger (avsnitt 65).
- Verken i forskrift om systemer for betalingstjenester eller i EU-direktivet den gjennomfører står det noe om svindelovervåkning hvor kunde selv har stått for overføringen (avsnitt 67).
- Eventuelt brudd på hvitvaskingsloven § 27 eller tilstøtende bestemmelser kan ikke danne grunnlag for ansvar for banken (avsnitt 76-79).
- Når det ikke finnes en bransjenorm for bankens påståtte handleplikt kan mulige brudd på bankens interne rutiner ikke gi grunnlag for erstatningsansvar (avsnitt 80-83).
Les hele avgjørelsen her HR-2024-990-A
Gjelder kapitaliseringsrenten for personskadeerstatning på 2,5 % ved ekspropriasjonserstatning for landbruksareal?
Når det skal fastsettes en engangserstatning for fremtidig tap må tapet neddiskonteres til en nåverdi. Ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenten tas utgangspunkt i hvilken avkastning som kan oppnås ved de plasserings- og anvendelsesmulighetene skadelidte kan gjøre bruk av, og det forventes at skadelidte gjør bruk av disse mulighetene for å begrense sitt tap.
Kapitaliseringsrenten ble opprinnelig fastsatt av domstolene og er behandlet i flere høyesterettsavgjørelser. Det har over tid tid dannet seg en standardisert kapitaliseringsrente på 4 % både for ekspropriasjonserstatning og for personskadeerstatning (HR-2024-967-A avsnitt 36-37).
I 2021 ble det inntatt hjemmel i skadeerstatningsloven til å fastsette kapitaliseringsrente for personskadeerstatning ved forskrift. Med virkning fra 1. oktober 2022 ble renten ved forskrift fastsatt til 2,5 %. Spørsmålet i saken for Høyesterett var om også kapitaliseringsrenten ved ekspropriasjon av landbrukseiendom – i lys av forskriften til skadeerstatningsloven – skulle være 2,5 %.
Førstvoterende uttalte at det ikke finnes noe prejudikat for at det alltid skal være identisk kapitaliseringsrente ved personskadeerstatning og ekspropriasjonserstatning (avsnitt 39), og at renten ved personskade ikke uten videre kan legges til grunn ved ekspropriasjon uten først å vurdere tilpasningsplikten ved ekspropriasjon og om de samme hensyn gjør seg gjeldene som ved personskade (avsnitt 49).
En slik vurdering hadde lagmannsretten ikke foretatt. I stedet for at Høyesterett selv foretok denne vurderingen, ble lagmannsrettens avgjørelse opphevet og de kapitaliserte ertstatningspostene må vurderes på nytt av lagmannsretten. Siste ord er dermed ikke sagt.
Les hele avgjørelsen her HR-2024-967-A